Vatnahalsen

Om du er bitte litt bedre på planlegge en oss er det ganske så lett å sette seg på Bergensbanen til Myrdal for så å bytte over til Flåmsbanen. Den tar deg på 3 minutter med til et rødt høyfjellshotell midt mellom bratte og hvite fjellsider: Vatnahalsen! Der ligger det, midt i skåla. I fjellsidene kan du fortsatte høre Rallerne sprenge i Berg og banke på skinner. På sommeren er stedet et populært stopp for sykkelturister på rallarvegen. På vinteren et eldorado for topptur-entusiaster og pudder-jegere.

Så hvis du klarer å lese en rutetabell og planlegge livet mer enn en dag av gangen er tog det mest naturlige framkomstmiddelet. Miljøvennlig. Lett. Men ikke for oss da, vi kåla det til.

Så fredag sto vi derfor opp kl 6, med tunge øyelokk og eventyrsus i magen. Barnevakt. Svigerfarsbil. Roadtrip! Før ville vi ha dundra på, forta oss avgårde, men etter turen til Nordkapp har vi blitt allergisk mot stress. Så første stopp ble bolle og kaffe, etter 3 min i bilen. Etter det går skravla lett, det er ikke så ofte vi kan sitte sånn å prate uforstyrret. Vi brommer oppover Hallingdal, forbi Hemsedal, det begynner å bli hvitt. Vi knekker over fjellet og ned i fjorder. Ned til sol og grønt vårgress. Hester som beiter, lukta av sjø.. og der ligger den, like etter Lærdalstunnelen: flåmsbanen. Norges vakreste togtur? Vi parkerer, drasser på bagger og ski og plasserer oss inne i togvogna. Den er i teak og burgunder. Rallerne har hogd togbanen inn i de stupbratte fjellsidene. Fossefall helles ned fra toppene og det brusende vannet glitrer i vårsola. Igjen kommer vi opp til snøen. Toget svinger seg oppover, forbi gamle setervoller og flere fosser. Disse er islagt. Blå. Så sier dama på høytaleren «neste stopp Vatnahalsen»

Vi går av, drasser boardbag i scooterspor og sklir rundt på skaren i joggesko. Personalet og sola smiler om kapp, og alle peker oss opp mot toppene. Det er hardt. Men sola varmer opp noen av sidene.

Planen var egentlig pudder-helg, men barnevakt og pudder klaffer visst ikke automatisk. Terrenget er uansett spennende, og nesa blir takknemlig for noen fregner og låra for at de blir brukt. Mens post-covid lungene freser. Etter pesing og rusling i fjellsida sier vi oss fornøyd. Vi spenner på oss brett og ski og sklir ned igjen. Får noen myke svinger i solhellingene.

Personalet på Vatnahalsen har satt seg inn i sjela til en topptur-jeger, røra og vaffelpressa står og går når vi kommer inn. Peisstua og biblioteket fylles opp av røde neser og varme kinn. Sola går ned og farger fjellsidene rosa og himmelen lilla.

Tross kål var alt verdt det. Vi kommer tilbake for flere vaffelhjerter og puddersvinger.