Telting på 2318 moh i Jotunheimen

Et døgn med skrekkblandet fryd
.
«Ole, kan vi gjøre sånn der? Se da? Ser det ikke kult ut? Sånn som @elisarotterud ?» «jo, gjerne for meg! Tørr du det da?» jeg fnøys til svar, «seff»
.
Kavende opp en steinur med en tung sekk, med gnagsår og høydeskrekk noen dager seinere er jeg ikke så skråsikker. Ikke så det ut som det var et sted å sette teltet heller. En hvit egg med stup ned til isbre var det som møtte oss på toppen. Beina ble gelé.
.
Skrekk. Jeg puster. Ole utforsker toppen « det er en hylle litt lengre bort, tror vi får plass til teltet der». Gelébeina blir kyndig tatt i mot av Oles rutine, guidet varsomt over.Det er en hylle, den ser trygg ut. Jeg setter meg ned. Lar gelé vende seg til høyden. Begynner å se detaljene. Rondane. Sola som farger hellen gul. Skyggene som formes som toppene og lager grå fjellformasjoner over Valdresflya. Skyene som leker med solatrålene og slynger seg over de spisse eggene. Det virker ikke livsfarlig lengre. Og da solnedgangen setter i gang showet avløst av månen som stiller som The girl in red, angrer jeg ikke på at jeg solgte øya billetten heller. Fryd! Og når jeg våkna til soloppgang tilta det!
.
Jeg tror dette er den sjukeste naturopplevelsen jeg har hatt.

Sjekk ut reel fra turen: https://www.instagram.com/reel/ChSuXGNqSpi/?utm_source=ig_web_copy_link